Da har Itzi vært på Veterinærhøyskolen på CT. Resultatet var ikke positivt, men heller ikke katastrofalt...
I tillegg til forkalkningen under virvlene i korsryggen vi allerede visste om, fant vetten en skadet skive. Skivene skal fungere som støtdemper i ryggen, og på bildene så den ut som en måne med masse krater – dvs. den skiven gir ingen demping i korsryggen til Itzi.
Det har vært en betennelsereaksjonen på skiven som helt sikkert/ antageligvis/ muligens kommer fra en urinveisinfeksjon (evt annen betennelse i kroppen?) som har «smittet over» på ryggen. Jeg husker ikke hvor sikker de var på dette, så jeg får stryke det som ikke passer når jeg får klarhet i det. Ja, jeg vet det høres rart ut UVI «angriper» ryggen, men det var omtrent slik det ble forklart.
Skiven er antageligvis til en viss grad i ferd med å lege seg selv, men den vil aldri bli bra. Det er også forkalkningen i den "kanalen" nervetrådene går ned til bena, men forsto det slik at de ikke er årsak til noen smerter slik de er i dag.
Det som ikke er så bra er at det er ingenting å gjøre med noe av dette og jeg synes det er utrolig surt at Itzi antageligvis over lengre tid har hatt UVI evt. annen betennelse, som jeg ikke har oppdaget, og som har startet dette.
Konklusjon fra vet:
Jeg skal holde henne i god form og la henne være med både på turer og trening - innen rimelighetens grenser - som gir henne livskvalitet. Vetten syntes også det var greit å trene agility, ikke konkurranserettet, men skånsomt og på lave hinder. Hvis jeg tror hun får vont fra dagens aktiviteter skal jeg la henne få rimadyl i 2-3 dager. Jeg må prøve meg fram for å finne ut hva og hvor mye hun tåler av det forskjellige og unngå det som gjør at hun får mer smerter enn akseptabelt. Jeg må lære meg å akseptere at hun blir litt stiv av og til. Som vetten sa – det finnes ingen, hverken mennesker eller dyr, som lever et langt liv fullstendig uten smerter.
Jeg klarer ikke å la være gruble på når Itzi har hatt UVI (eller noe annet), men kan ikke komme på noe. Det irriterer meg voldsomt at jeg ikke har oppdaget dette, men det er dessverre ikke noe jeg kan gjøre med det nå.
Men når det nå er slik det er, så er jeg veldig glad for vetten ikke synes jeg skal skåne henne for alt som kan påvirke henne. Jeg gleder meg veldig til å ta henne med på agilitybanen til våren – hun har ikke fått gå så mye som en tunnel siden i juni. Jeg har tenkt å unngå brå svinger, mønet, vippa og slalom og i tillegg ha lave hinder. Jeg krysser fingrene for at det skal bli en vellykket gjenforening :-)
Det ble mye å fordøye på veterinærhøyskolen, følelser, selvbebreidelse, skuffelse og til en viss grad lettelse. Det var mye info på en gang og ikke skjønner jeg alt, derfor blir forklaringen litt forvirrende og ufullstendig.